Sloss
sept/070
Jeg har hatt mitt livs musikkopplevelse. Hørte en spett hakke, og fant flaggspetten i toppen av en tørr trestamme, rett nedenfor hjemme.
Bias fikk en kjedelig turstart: jeg la øret inntil trestammen, og der ble jeg stående. Et utrolig lydbilde, det var som å åpne en dør til en annen verden. Tok jeg øret vekk fra treet, forsvant klangrikdommen. Jeg har vært på naturens egen konsert i dag, og må ha sett lykkelig ut.
Bias er en mobber. Ja, han er i sex-og-vold-alderen (ha det, kjære leser, om du har nettleser som mener den må beskytte deg mot voksent innhold …). Det forklarer, men forsvarer ikke at han for 2. gang går på en ung, snill, vennlig og underkastende 9 måneder gammel herlig blanding. Som bare er snill. Og dessverre – særlig for den – løs. Langt fra eier.
Jeg hadde ikke en sjans, unghunden kom rett bort til oss, og jeg ante ikke hva som var best: dra Bias med og være garantert at han fløy på den, eller håpe at den skjønte sitt eget beste, og stakk sin kos. Den skjønte ikke noe, så den tok turen bort til meg for å hilse, og Bias mente at da var tiden inne for å brøle og banke den yngre.
Måtte fortelle den velmenende eieren til den snille hunden at min hund ikke er snill for tiden, at hans hund oppførte seg pent, og at min er en hormonyppal bølle. Jeg føler meg som en bølle selv når jeg må forklare snille, vennlige mennesker om verdens og enkelte individers ondskap.
Får det virkelig gnidd inn når jeg ser det vennlige lyset i øynene som slukner, og uttrykket for smerte som langsomt brer seg over de snille trekkene.
Bias brølte litt til hunden mens vi pratet, men jeg så ingen aggresjon i oppførselen hans. Jeg tror rett og slett han liker å mobbe, og å sloss. Hva er det med mannfolk? Øh – mannhunder …
